Ingen bærekraft uten matsikkerhet

Matsikkerhet er fundamentet for et trygt og bærekraftig samfunn. Et bærekraftig matsystem gir matsikkerhet både nå og for all framtid. De siste årenes tørker og avlingssvikt, pandemier, kriger, energikriser og matkriser, gjør det nødvendig å snakke med nytt alvor om matsikkerhet og betydningen av bærekraftig matproduksjon også i Norge.

Vårt Felleskjøp høsten 2023
Tekst/foto: Arne Bardalen, spesialrådgiver i NIBIO og Agriconsult Nordic/Anne Linn Olsen

Matfattigdom er et ord som igjen har fått en plass i de nordiske språk. I Norge sliter 18 prosent av befolkningen alvorlig med økonomien, og når matprisene stiger, er det først og fremst disse som rammes mest. Og, i det rike Norge, i 2023, blir det stadig flere som ikke har råd til å følge helsemyndighetenes velmente kostholdsråd.

Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 minner oss om at matfattigdom slett ikke er noe nytt i Norge. Landslovens paragraf om tyveri og mat forteller oss at det vi i dag kaller matsikkerhet, altså alle menneskers rett til mat, var vel så tydelig erkjent da som nå:  

Det er nu dernæst, at ingen av os skal stjæle fra den anden. Nu er det dog at merke, naar en mand stjæler mat, som ikke kan faa arbeide til livsophold, og berger saaledes sit liv under sult, da fortjener det tyveri paa ingen maate revsing (straf).

I moderne tid er retten til mat nedfelt i FNs erklæring for menneskerettigheter fra 1948 samt i konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 1966.  Landene er forpliktet til å respektere, beskytte og innfri innbyggernes rett til mat. Det er likevel ikke slik – for alle.

Det viktigste av FNs 17 bærekraftsmål er nettopp bærekraftsmål nummer to: å utrydde all sult i verden innen år 2030. Imidlertid forteller FAO at verden er lenger unna dette målet i dag enn for fire år siden. De forteller videre at hele 840 millioner barn og voksne i verden er rammet av hungersnød, og at 3,1 milliarder mennesker – 42 prosent av verdens befolkning – ikke har råd til et sunt og næringsrikt kosthold.

Årsakene til sult og feilernæring er sammensatte. Teknisk sett er det antakelig korrekt at det produseres nok mat i verden til alle; at problemet er feil fordeling. Men til tross for at vi har hørt denne påstanden i årevis, ser det imidlertid ut til at fordelingen blir stadig mer urettferdig. Sannheten er nok også den at det i mange land heller ikke er nok mat å fordele. Og at den maten som finnes, koster langt mer enn det fattige folk har råd til å betale.

Truslene mot matproduksjonen, både i verden og i Norge, er godt varslet. Noen stikkord er klimaendringer og ekstremvær, med påfølgende vannknapphet, tørke og hetebølger; tap og forringelse av jord, etterfulgt av økt omfang av planteskadegjørere og husdyrsykdommer. Gradvis blir det vanskeligere å produsere mat – både på landarealene og langs norskekysten – og villfisken i havet vil også bli rammet. Kunnskapen finnes; utfordringen blir å foreta kloke valg, tidsnok. Sommeren 2023 bør ha lært oss, en gang for alle, at vi er nødt til å prioritere klimatilpasning like høyt som tiltak for å redusere utslipp av klimagasser.

Norsk matsikkerhet hviler på tre pilarer. For på samme måte som et bord kan stå støtt med tre bein, men raser overende om bare ett ben svikter, slik er det også med norsk matsikkerhet; den er avhengig av (1) høy og stabil matproduksjon i Norge, (2) at vi tar vare på produksjonsgrunnlaget – altså matjorda, de genetiske ressursene og bøndene – samt (3) at internasjonal handel og transport fungerer. Ikke minst det siste er viktig så lenge vi synes det er greit at 60 prosent av kaloriene vi putter i magen kommer fra andre land.

Høy matproduksjon i Norge forutsetter et aktivt jordbruk samt stabile fiskefangster og sjømatproduksjon i norske kyst- og havområder. Jo større andel av denne produksjonen som er basert på norske, kortreiste innsatsfaktorer, desto mer sannsynlig er det at produksjonen er stabil og under nasjonal kontroll. Men, denne produksjonen utfordres av klimaendringene og av at økonomien i jordbruket gjør det vanskelig å være bonde i Norge.

I tillegg er det slik at den knappe matjorda vi har i Norge bygges ned. Og nedbyggingen av matjord fortsetter, selv om det nå er satt nye og ambisiøse mål for jordvernet. Hele 97 prosent av verdens matenergi produseres på jordbruksarealer, samtidig som en tredel av verdens jordbruksarealer er alvorlig forringet. For matproduksjonen er dette like alvorlig som klimaendringer.

Med pandemier og krig har illusjonen om velfungerende verdensmarkeder og problemfri transport fått en alvorlig knekk. I teorien vil internasjonal handel dempe effekten av avlingssvikt. Forskning viser imidlertid en økende sannsynlighet for samtidige klimasjokk i viktige områder for kornproduksjon. Resultatet kan bli knapphet på korn, men også kraftige prisøkninger som forsterkes når store kornproduserende land begrenser eksporten. Et eksempel er India som stoppet eksport av ris sommeren 2023. Et annet er de 30 landene som begrenset korneksporten da Russland angrep Ukraina i 2022. Vi har sett det skje, og det vil skje igjen. Vi kan ikke lenger stole på at det alltid er mat å få kjøpt på verdensmarkedet.

Den ustabile kornavtalen i Svartehavet er et grotesk eksempel på at mat brukes som våpen i geopolitiske konflikter. Mat og hungersnød ble brukt politisk av Sovjetmyndighetene i 1921 og 1922, og Putin viker heller ikke tilbake for å bruke det samme matvåpenet 100 år seinere. Nå er kornavtalen satt ut av funksjon, og Russland bomber kornlagre og havner ved Svartehavet. Samtidig tilbyr Putin gratis korn til afrikanske land, i håp om å sikre seg nye venner. Bruken av mat som våpen i den geopolitiske maktkampen når nye høyder, eller snarere et nytt lavmål.

Jordbruk i Norge er krevende, men avgjørende for matsikkerheten. Det finnes ikke ett globalt matsystem, og det finnes heller ikke én oppskrift på hva som er bærekraftig matproduksjon. Imidlertid overdøves samtalen om hvordan vi kan produsere mest mulig mat på våre egne ressurser i Norge av den opphetede debatten om hvor mange gram kjøtt vi bør spise per uke. Bærekraftig matproduksjon handler om at hvert land – og hver bonde – gjør det beste ut lokale forutsetninger.

I den norske samtalen om jordbruk, mat, kosthold og klima settes det ofte likhetstegn mellom lave utslipp av klimagasser og bærekraft. En så snever forståelse av bærekraft fører mat- og landbrukspolitikken ut på villspor. Vi står i fare for, tross gode intensjoner, å velge både feil politikk og feil virkemidler. Det hele kan ende med resultater ingen er tjent med, som en svekket norsk matsikkerhet i en uforutsigbar verden. Forhastede beslutninger basert på svak kunnskap kan rive grunnen vekk under norsk jordbruk. Feil politikk kan ødelegge resultatene av alt det arbeidet som er lagt ned gjennom generasjoner for å tilpasse jordbruket til lokale og ofte krevende forhold. 

Husdyra er motoren som gir 75 prosent av inntekten i norsk jordbruk, og drøvtyggerne står for en stor del av dette. Husdyra former det norske kulturlandskapet, og er grunnlaget for norske jordbruksbygder, både for de bygdene der husdyra beiter, men også for de bygdene hvor fôrkornet produseres. Husdyra er en levende proteinreserve, de gir oss mat, verdiskaping, bosetting, matkultur, lokal identitet og bidrar til livskvalitet og folkehelse i norske lokalsamfunn. Og selvsagt, vi kan produsere mye mer matplanter, matkorn, frukt, bær og grønnsaker, hvis forbrukerne ønsker det og grøntmarkedene fungerer.

Kontroll med egen matproduksjon prioriteres av de aller fleste land. Det handler om å sikre ressursgrunnlaget. Det handler om bedre utnyttelse av de lokale ressursene, om korte og sirkulære næringsstoffkretsløp, korte verdikjeder, trygge forsyningslinjer og sikker forsyning av innsatsfaktorer.

Hvis vi velger norsk mat, bidrar vi til økt norsk produksjon, et sterkere norsk jordbruk og at matvarene blir mindre utsatt for det vi ikke kan kontrollere – altså det som skjer i andre land. Å velge norsk mat er oppskriften på hvordan vi kan oppnå både redusert risiko og økt bærekraft.

På denne måten kan Norge oppnå matsikkerhet i en turbulent verden.